Vi har ventet og ventet, sjekket posten hver dag... ja noen ganger flere ganger om dagen. Og i går kom brevet vi har ventet på. Jeg skalv nesten litt da jeg sto i heisen og ventet på å komme opp i leiligheten for å lese det. Klarer ikke vente helt til jeg er inne i leiligheten... Åpner brevet og begynner å lese...
Det er ikke et "nei" til adopsjon, men det er heller ikke et "ja"... Bufetat er fortsatt usikre, de vil ha en ny og utvidet sosialrapport, med særlig forkus på noen konkrete spørsmål. Så det er egentlig "rykk tilbake til start". Nå, over et år og tre måneder siden vi startet, så er vi tilbake på start...
Slitsomt! Jeg forstår jo at det er viktig å vite at vi er en god familie å komme til før de lar oss få barn. Men hva mer kan jeg si. Jeg hadde ikke startet denne prosessen dersom jeg ikke ville ha barn. Jaja, vi får i hvert fall bare være glad for at det ikke ble nei. Vi har fortsatt en mulighet. Men hadde jeg visst at denne delen, å bli godkjent i Norge, tok så lang tid, så tror jeg at vi hadde begynt da jeg var 25. Poenget er jo at vi begynner å bli klar for barn nå, men vi forventer egentlig ikke å blir foreldre før om kanskje fem år. Ventetiden er lang, men det visste vi jo, så vi skal klare det ;) Det hadde bare vært fint å blir godkjent, sånn at vi virkelig kan komme oss inn på listen og den mest spennende ventetiden begynner. Og når vi hører at noen blir godkjent allerede i løpet av tre måneder, og vi venter i et år og tre måneder, da føles det veldig urettferdig å bo i en kommune hvor det tar mye lenger tid. Nå er vi tilbake i kommunen... sist måtte vi vente i seks måneder før de tok kontakt. Håper det går litt fortere denne gangen.
2 kommentarer:
Har lest gjennom hele adopsjonsprosessen dere har skrevet i bloggen deres. Og sitter her med tårene i øynene. Jeg venter på å begynne selve sosialrapportprosessen og kjenner det stikker i meg, når jeg leser om deres. Et helt år og så tilbake til begynnelsen igjen. Det må være fryktelig vondt at noen tviler på deres evne til å være gode foreldre. At dere vil det nok. Jeg tror ikke det fins foreldre som vil det så mye som de som vil adoptere.
Kanskje bruker godkjennelsesprosessen kjempe lang tid for meg også, men det må bare bety en ting: at mitt ufødte barn trenger tid. Når mitt barn er klar for det, vil det komme til meg. Vi venter på hverandre og må være klare samtidig. Jeg tenker at det er en mening med alt og at det allerede nå er et ufødt barn som er deres, men ingen av dere vet det ennå. Håper det gav mening, jeg er oppe i de filosofiske skyene for øyeblikket for og ikke bli gal av ventetiden.
Jeg håper at prosessen denne gangen vil gå fort og at dere vil glemme alt det vanskelige når dere får holde barnet deres i fremtiden.
Hilsen en pappa som venter på sitt barn.
Takk for hyggelig og oppmuntrende kommentar.
Det er ikke så greit, og det jeg var aller mest redd for med å begynne denne prosessen var å få nei. Det er ikke hyggelig at andre sier at man ikke passer til å være foreldre.
Men jeg tenker litt slik som du sier. Det er et barn som er bestemt for meg der ute et sted, om det er født enda eller ikke vet jeg jo ikke, men jeg tror det er en eller ei som er bestemt for meg :) Jeg håper det!
Legg inn en kommentar