Så hoppa vi ut i det vi også...

For en liten stund siden tissa jeg på en pinne...

... og den var positiv... Litt sjokka, litt stressa og bittelitt sint på mannen ;).... men ganske spent, overrasket og kanskje også litt glad.... 

Vi skulle jo egentlig adoptere. Og jeg tenker fortsatt at det kanskje hadde vært den riktige måten. Men vi ble ikke godkjent. Noen mente vi ikke var klare. Dette var ikke vi enige i og vi ble egentlig ganske utslått. Vi har ikke helt klart å samle oss nok til å starte prosessen igjen. Siden prosessen tar mange år begynte vi nå å bli redde for å nærme oss førti før vi får barn. Vi er egentlig klare nå, det er nå vi hadde forventet å få barnet om vi hadde fortsatt adopsjonen... Men slik ble det ikke... 

Vi hoppa heller uti det med begge beina og nå venter vi lille Dingsen til sommeren:

I går var vi på ultralyd og fikk se Dingsen for første gang. 4 cm, to armer, to ben og veldig søt. Formen er god. Jeg er ikke kvalm, men har vært en del trøtt. Første gang jeg har gått gjennom hele jula uten å legge på meg et gram, så det var jo gøy. Men det kommer vel snart... ;)

Hans Øyvind mener dette er mye lettere enn å adoptere. Jeg mener han ikke helt har den stemmerett på akkurat det...