Jeg vet jeg var litt vag i mitt forrige innlegg om adopsjon.
Dette fordi jeg ville dele, men jeg var ikke helt klar for å virkelig snakke om det.
Jeg gråt da jeg fikk brevet... men trengte noen dager før jeg var klar til å snakke med folk om det. Vi har fått en del henvendelser i ettertid med spørsmål om hva dette betyr og hva som skjer nå.
Tingen er at jeg er litt usikker på hva som skjer nå. Dette var ikke et endelig vedtak, dette var uttalelsen fra rådgivende psykolog. Bufetat ønsket at en psykolog skulle uttale seg for de var litt usikre på oss etter å ha lest rapporten fra damen i Oslo Kommune. Denne skal være med i vurderingen på om vi blir godkjent som adoptivforeldre eller ikke.
Dette er ikke noe gøy, å ha svart på hvitt at adopsjon ikke kan tilrås, det gjør vondt. Og jeg vet ikke helt hva det har å si for de som skal ta avgjørelsen i Bufetat.
Det som er så utrolig frustrerende er at damen (sosialarbeideren) fra Oslo Kommune hun intervjuet oss fire ganger, og flere timer hver gang. Over en periode på flere måneder og også både før og etter vi var på adopsjosnforberedende kurs. Hun ble kjent med oss, nesten ubehagelig kjent med oss. Og hun skrev at det er ingen grunn til at vi ikke skal bli godkjent for adopsjon... ingen grunn. Vi er gode, snille, resurssterke mennekser som helt klart vil klare fint å ta oss av et barn. Og vi har venner og familie rundt oss som kan og vil hjelpe. Og vi er klar over at dette er et barn som kan ha større behov en et ikke-adoptert barn og vi er åpne for å be om hjelp dersom denne utfordringen blir for vanskelige for oss.
Dette sa jeg også i møtet med psykologen, og for han ble dette:
"Hun ser også at det vil kunne være mye glede i å følge et barn framover men utrykker også tvil om sin egen kompetanse ift dette."
Jeg har aldri vært i tvil om at jeg skal kunn ta meg av et barn. Aldri! Jeg har passet barn siden jeg var 11 år gammel. Jeg synes det kan være skremmende og utrolig mye ansvar. Jeg ser at jeg kanskje ikke vet alt og at man ikke kan være forberedt på alt. Men jeg er ikke i tvil om at jeg vil klare det. Og jeg vil i hvertfall ikke gi opp. Når man har fått et barn så har man det hele livet og jeg er heller ikke alene om dette, vi er to og vi vil holde sammen. Jeg har verdens beste mann med på teamet mitt :)
Det var flere misforståelser eller egentlig direkte feil i uttalelsen fra psykologen. Vi møtte ham dagen før han skulle ta ferie. Han sa egentlig at han ikke hadde tid til å skrive uttalensen før han reiste på ferie. Likevel kom den i posten et par dager etterpå. I tillegg var den datert 1.juli (to uker før vi møtet...) Dette virker som slett arbeid. Hastversksarbeid. Psykologen møtte oss i 40 minutter og slengte sammen et brev som han mest sannsynlig har begynt på flere dager i forveien før han tok ferie. Dette føles utrolig urettferdig. Skal dette lille møtet få så store konsekvenser for vårt liv at vi ikke skal få barn? Jeg lurer litt på hvem han egentlig tror han er, hvordan kan han tro at han kjenner oss så godt etter 40 minutter at han kan si noe sånt? Om jeg visste at han ville si dette så hadde jeg aldri gått fra møtet. Ihvertfall ikke før jeg hadde overbevist ham om at vi er gode foreldre og vi ønsker dette barnet og vi er villige til å kjempe for det. Og så skal dette da bety mer en alt det arbeidet adopsjonsdamen i Oslo Kommune gjorde? Betyr det plutselig ingenting? Eller skal de mange timene hun brukte på å bli kjent med oss bare viskes ut av den psykolog som traff oss i 40 minutter?
Vi har skrevet et langt brev (7 sider) til Bufetat. Her påpeker vi alle feilene i uttalelsen fra psykologen. Vi har sagt oss villige til å møte hele gruppen som skal bestemme om det trengs. Evt møte en ny psykolog, dersom en psykologs uttalelse er så mye viktigere enn alle andres. For etter å lese brevet fra psykologen så føler jeg at vi ikke var tilstede i samme samtale i det hele tatt.
Nå må vi bare vente på den endelige avgjørelsen. Blir det nei, så må vi enten klage eller vi kan flytte til en annen landsdel og prøve igjen.
Blir det ja, så går vi videre med adopsjonen.
