Litt kultur i livet

Livet har vært litt rett frem, uten mening og mål i det siste.

Vi bruker ofte å ha en plan, et mål å strekke seg mot. De siste par årene har det vært adopsjon. Det å få seg et barn. På grunn av det kjøpte vi ny leilighet og flyttet, vi leste masse papirer, sendte inn masse papirer og var på kurs... og planen var "NÅR vi får barn...". 

Nå er vi fortsatt usikre på om vi går videre, vi vil fortsatt adoptere og ønsker oss fortsatt en liten gutt eller jente fra kanskje SørAmerika... men vi har slitt med å samle motivasjon til å starte prosessen igjen. Foreløpig er vi på stede hvil.

Så da trenger vi en annen plan mens vi venter. Og den nye planen, den er å få litt kultur inn i livet. Og teste ut og bli enda mer kjent med Oslo.

Vi har bestemt oss for å prøve fire (kanskje fem) nye ting hver måned:

1.) Konsert/show/teater

2.) Ny restaurant

3.) Utstilling/museum

4.) Kino

5.) om vi får tid, og mulighet, prøve noe nytt vi aldri har prøvd før

Vi begynte i går med by:Larm i Oslo.

Dette er masse små og større konserter rundt om i sentrum på ulike scener, man betaler seg inn så kan man gå mellom de forskjellige stedene. 

Vi gikk rundt og følte på stemninger og fikk med oss flere forskjellige konserer. Ikke noen jeg kjenner til fra tidligere, men aboslutt helt ok og tildels bra musikk. God stemning :)

Vinnie Who:

Kristian Kristiansen:

Partyløvene ;)

Søknad trukket tilbake...

Da ble det full stans i adopsjonsprosessen.
Søknaden ble i dag trukket tilbake da Oslo Kommune bestemte at de likevel ikke vil anbefale at vi blir godkjent som adoptivforeldre.
Grunnen er at vi, eller rettere sagt jeg (Silje), ikke har lyst nok - etter deres mening.
Jeg innrømmer at følelsene mine svinger, at jeg noen ganger gledet meg helt villt og var klar til å innrede barnerommet, mens jeg andre ganger var usikker og syntes dette virket veldig skummelt. Men alt i alt så vil jeg jo adoptere, og synes dette er fryktelig trist. Vi begge syned dette er fryktelig trist.

Hva som skjer nå og hvor veien går videre er usikkert.

Vi har ikke gitt opp. Fra februar er det BUFETAT, og ikke kommunene, som skal ha ansvar for adopsjon, og vi kan da søke igjen... Men dette har allerede vært en lang og tung prosess, halvannet år som ikke har ført til noe som helst. Det er slitsomt. Og tanken på å vente enda flere måneder før vi i det hele tatt kan begynne på ny, helt fra starten igjen... Nesten to år og så helt tilbake til nullpunktet, hvor vi må hente inn fødselsattesater, vielsesattest og gjennom nye intervjurunder med nye folk... den tanken er ikke fristende akkurat nå. Men om vi skal komme i mål en gang, så er det bare å hoppe i det igjen, det er jo snakk om resten av livet, så da er jo ikke et år eller to så mye.

Baby eller ikke baby...

eller kanskje godkjent eller ikke godkjent...?

Vi hadde møte med Oslo Kommune igjen denne uken. For å få en utvidet sosialrapport. Vi føler dette møtet gikk fint og veldig mye bedre enn forrige møte. Men vi vet jo ikke, de sa ingenting om hva de kommer til å gjøre. 

Nå skal de skrive ferdig rapporten og så skal de evt anbefale oss, eller ikke anbefale oss for adopsjon. Og så skal Bufetat ta den endelige avgjørelsen. Jeg er kjempespent, og vet virkelig ikke hva de kommer til å si. Det er spennende og skummelt at svaret på dette mest sannsynlig skal bestemme om vi får bli en liten familie eller ikke. Jeg synes dette er utfordrende med adopsjonsprosessen, man må liksom selge seg og heimen sin, og tanken om hvordan man blir som foreldre, til noen som skal bestemme om man er gode nok til å bli foreldre. Det er egentlig ganske krevende, og jeg var nesten helt utslått ettermiddagen etter dette møtet. 

Jeg føler vi fikk frem hvem vi er og hvorfor vi vil dette. Jeg føler at de hørte på oss og spurte spørsmål om de var usikre på hva vi mente med ting. Men så var de også litt usikre på om vi virkelig ville dette. Jeg føler på en måte at de ser etter det inderlige ønske som de som er ufrivillig barnløse har, noen som har prøvd å få barn i mange mange år og har gjort alt de kan. Vi er jo ikke helt der og kan ikke si dette. Men vi kan jo bli like gode foreldre selv om dette er noe vi velger, noe som har vokst fram og som vi har brukt mye tid på å komme fram til at er det riktige for oss. Det må da også være lov å si at vi vil bli en familie, men vi vil ikke gjøre det på den "vanlige" måten. Vi vil heller adoptere, og så enkelt er det egentig. Det er ingen dypere tanker eller grunner enn dette, ingenting vi skjuler eller holder tilbake, det er bare så enkelt at dette er det som føles mest riktig for oss. 

Bare en kort oppdatering

En kort oppdatering på adopsjonsprosessen for de som følger med på den:

Vi er nå blitt kontaktet av Oslo Kommune, som skal lage en oppdatert sosialrapport på oss. Vi har et møte med dem 4. november.

Jeg vet ikke helt hvordan det vil gå og hva vi skal si som vi vi ikke har sagt før... men vi får håpe det går bra og at vi klarer å overbevise dem om at vi ønsker et barn og at vi vil bli gode foreldre :)

Rykk tibake til start...

Vi har ventet og ventet, sjekket posten hver dag... ja noen ganger flere ganger om dagen. Og i går kom brevet vi har ventet på. Jeg skalv nesten litt da jeg sto i heisen og ventet på å komme opp i leiligheten for å lese det. Klarer ikke vente helt til jeg er inne i leiligheten... Åpner brevet og begynner å lese...

Det er ikke et "nei" til adopsjon, men det er heller ikke et "ja"... Bufetat er fortsatt usikre, de vil ha en ny og utvidet sosialrapport, med særlig forkus på noen konkrete spørsmål. Så det er egentlig "rykk tilbake til start". Nå, over et år og tre måneder siden vi startet, så er vi tilbake på start...

Slitsomt! Jeg forstår jo at det er viktig å vite at vi er en god familie å komme til før de lar oss få barn. Men hva mer kan jeg si. Jeg hadde ikke startet denne prosessen dersom jeg ikke ville ha barn. Jaja, vi får i hvert fall bare være glad for at det ikke ble nei. Vi har fortsatt en mulighet. Men hadde jeg visst at denne delen, å bli godkjent i Norge, tok så lang tid, så tror jeg at vi hadde begynt da jeg var 25. Poenget er jo at vi begynner å bli klar for barn nå, men vi forventer egentlig ikke å blir foreldre før om kanskje fem år. Ventetiden er lang, men det visste vi jo, så vi skal klare det ;) Det hadde bare vært fint å blir godkjent, sånn at vi virkelig kan komme oss inn på listen og den mest spennende ventetiden begynner. Og når vi hører at noen blir godkjent allerede i løpet av tre måneder, og vi venter i et år og tre måneder, da føles det veldig urettferdig å bo i en kommune hvor det tar mye lenger tid. Nå er vi tilbake i kommunen... sist måtte vi vente i seks måneder før de tok kontakt. Håper det går litt fortere denne gangen. 

Venter på brev...

Vi venter på svar fra Bufetat... venter og venter....

Sjekker posten hver dag. Av og til flere ganger om dagen (til og med på søndag). Hver gang jeg åpner postkassen så bobler det litt i magen.

Jeg er veldig spent og veldig usikker. Tenk om det blir nei... da vet jeg virkelig ikke hva jeg skal gjøre... vi må jo klage, men det vil ta litt tid å bygge opp motet til det.

Om det blir ja.... så er vi i gang med prosessen, og det er kjempespennende og veldig skummelt! 

Men nå bare venter vi. Det hjelper ikke å gjøre noe, jeg våger ikke håpe for mye, så redd for å bli skuffet. 

Rådgivende uttalelse...

Jeg vet jeg var litt vag i mitt forrige innlegg om adopsjon.
Dette fordi jeg ville dele, men jeg var ikke helt klar for å virkelig snakke om det.

Jeg gråt da jeg fikk brevet... men trengte noen dager før jeg var klar til å snakke med folk om det. Vi har fått en del henvendelser i ettertid med spørsmål om hva dette betyr og hva som skjer nå.

Tingen er at jeg er litt usikker på hva som skjer nå. Dette var ikke et endelig vedtak, dette var uttalelsen fra rådgivende psykolog. Bufetat ønsket at en psykolog skulle uttale seg for de var litt usikre på oss etter å ha lest rapporten fra damen i Oslo Kommune. Denne skal være med i vurderingen på om vi blir godkjent som adoptivforeldre eller ikke.

Dette er ikke noe gøy, å ha svart på hvitt at adopsjon ikke kan tilrås, det gjør vondt. Og jeg vet ikke helt hva det har å si for de som skal ta avgjørelsen i Bufetat.

Det som er så utrolig frustrerende er at damen (sosialarbeideren) fra Oslo Kommune hun intervjuet oss fire ganger, og flere timer hver gang. Over en periode på flere måneder og også både før og etter vi var på adopsjosnforberedende kurs. Hun ble kjent med oss, nesten ubehagelig kjent med oss.  Og hun skrev at det er ingen grunn til at vi ikke skal bli godkjent for adopsjon... ingen grunn. Vi er gode, snille, resurssterke mennekser som helt klart vil klare fint å ta oss av et barn. Og vi har venner og familie rundt oss som kan og vil hjelpe. Og vi er klar over at dette er et barn som kan ha større behov en et ikke-adoptert barn og vi er åpne for å be om hjelp dersom denne utfordringen blir for vanskelige for oss.
Dette sa jeg også i møtet med psykologen, og for han ble dette:
"Hun ser også at det vil kunne være mye glede i å følge et barn framover men utrykker også tvil om sin egen kompetanse ift dette."

Jeg har aldri vært i tvil om at jeg skal kunn ta meg av et barn. Aldri! Jeg har passet barn siden jeg var 11 år gammel. Jeg synes det kan være skremmende og utrolig mye ansvar. Jeg ser at jeg kanskje ikke vet alt og at man ikke kan være forberedt på alt. Men jeg er ikke i tvil om at jeg vil klare det. Og jeg vil i hvertfall ikke gi opp. Når man har fått et barn så har man det hele livet og jeg er heller ikke alene om dette, vi er to og vi vil holde sammen. Jeg har verdens beste mann med på teamet mitt :)

Det var flere misforståelser eller egentlig direkte feil i uttalelsen fra psykologen. Vi møtte ham dagen før han skulle ta ferie. Han sa egentlig at han ikke hadde tid til å skrive uttalensen før han reiste på ferie. Likevel kom den i posten et par dager etterpå. I tillegg var den datert 1.juli (to uker før vi møtet...) Dette virker som slett arbeid. Hastversksarbeid. Psykologen møtte oss i 40 minutter og slengte sammen et brev som han mest sannsynlig har begynt på flere dager i forveien før han tok ferie. Dette føles utrolig urettferdig. Skal dette lille møtet få så store konsekvenser for vårt liv at vi ikke skal få barn? Jeg lurer litt på hvem han egentlig tror han er, hvordan kan han tro at han kjenner oss så godt etter 40 minutter at han kan si noe sånt? Om jeg visste at han ville si dette så hadde jeg aldri gått fra møtet. Ihvertfall ikke før jeg hadde overbevist ham om at vi er gode foreldre og vi ønsker dette barnet og vi er villige til å kjempe for det. Og så skal dette da bety mer en alt det arbeidet adopsjonsdamen i Oslo Kommune gjorde? Betyr det plutselig ingenting? Eller skal de mange timene hun brukte på å bli kjent med oss bare viskes ut av den psykolog som traff oss i 40 minutter?

Vi har skrevet et langt brev (7 sider) til Bufetat. Her påpeker vi alle feilene i uttalelsen fra psykologen. Vi har sagt oss villige til å møte hele gruppen som skal bestemme om det trengs. Evt møte en ny psykolog, dersom en psykologs uttalelse er så mye viktigere enn alle andres. For etter å lese brevet fra psykologen så føler jeg at vi ikke var tilstede i samme samtale i det hele tatt.
Nå må vi bare vente på den endelige avgjørelsen. Blir det nei, så må vi enten klage eller vi kan flytte til en annen landsdel og prøve igjen.
Blir det ja, så går vi videre med adopsjonen.

Som en kniv rett i hjertet...

"I sum oppleves søkernes meninger som såpass forskjellige at ønsket om adopsjon ikke oppleves som genuint nok til at adopsjon kan tilrås."

Jeg vil bare gråte...

Det har allerede gått over et år...

Det har allerede gått over et år siden vi startet adopsjonsprosessen. Og hva har egentlig skjedd?
Nesten ingenting.
Dette går utrolig sakte.

Vi er enda ikke godkjent, vi har enda ikke fått sende søknaden til det landet vi vil adoptere fra og vi står derfor enda ikke i kø for å få adoptere. Er ikke dette litt rart? Et år og enda har vi ikke kommet inn i selve køen. Det føles nesten som å ha "sløst bort" et helt år.

Vi var på intervju (eller skal jeg si forsvar) hos Bufetat denne uken. Det var ikke spesielt gøy. Vi fikk brev om at deres psykolog måtte gjøre en evaluering av oss før vi fikk endelig svar. Han kunne ikke gjøre en evaluering uten å møte oss. Dette er ikke noe man vanligvis gjør. Vanligvis går de ut fra det sosialarbeideren i kommunen sier og enten godkjenner eller ikke, men vi måtte ha en ekstra evaluering. Vi visste ikke helt hva vi skulle til og var kanskje ikke helt forberedt på det vi møtte heller. Tre mennesker skulle intervjue oss da vi kom. Saksarbeider, psykologen og en referent.

Det var en del spørsmål, eller egentlig bekymringer som ble lagt frem. Psykologen sa først hva han var bekymret for.

1.) Oss som foreldre sammen, at barnet kunne utytte at vi var foskjellige og sette oss opp mot hverandre. Jeg syntes dette var litt rart. Jo mer vi snakket om det der og jo mer vi prøvde å forsvare oss, så syntes jeg nesten dette virket dumt. Ja vi er foskjellige, ja vi har våre sterke og svake sider. Men vi står alltid sammen. Og hvilke par er ikke forskjellige. Mine foreldre er veldig forskjellige, HØs foreldre er veldig forskjellige, det betyr ikke at de har vært dårlige foreldre. De har tilsammen oppdratt 8 flotte barn som klarer seg veldig fint i livet. Forskjeller gjør en sterkere og gjør at man kan utfylle hverandre. Jeg ble litt forfjamset over denne bekymringen og visste ikke helt hva jeg skulle svare. Jeg håper vi fikk frem noe bra, men i ettertid så har jeg tenkt på mye jeg kanskje burde sagt.

2.) Den genuine lysten til å få barn. Denne forventet jeg mer. Vi kan jo i teorien få barn selv, og siden vi har valgt å ikke gjøre det, hvordan kan vi da overbesive om at vi virkelig har lyst på barn. Denne er vanskelig å besvare og denne har vi fått mange ganger. For meg personlig går det litt på det at jeg ikke har noe behov for å føde barnet, ikke noe behov for å skape et nytt menneske som er halvt meg og halvt HØ. Jeg synes det virker ubehagelig å være gravid og å amme. Det betyr ikke at jeg ikke vil at vi skal være en familie. Det betye mer at det finnes så mange barn i verden, hvorfor ikke heller ta seg av et barn som allerede er her, et barn som ikke har et hjem, en familie eller en fremtid. For å å kunne gi dette barnet et trygt og godt hjem, der det er elsket og vil få mange muligheter som det ikke ville hatt andre steder. Men, var spørsmålet, har vi lyst nok til å holde ut alle ekstra utfordringer som følger med et barn som har mer i bagasjen..? Svaret på det er jo selvsagt JA! Om vi velger dette, om vi velger å gå hele veien og faktisk får et barn, så er det jo ikke noe alternativ å gi opp. Selvsagt er det ikke det. Og når vi først går får noe så er det 100% og livet ut. Og blir vi på noe punkt i prosessen usikker på om dette er noe vi kan klare så stopper vi. Når barnet først er her så er det ingen returrett, og det skal det heller ikke være. Dette barnet trenger foreldre som det kan stole på og har allerede blitt forlatt ihvertfall en gang i livet og vil kreve en ekstra tryghet i at vi er der hele tiden. Dette er vi klar over, og dette kan vi klare sammen. Jeg sier ikke at det blir lett, jeg sier ikke at vi kan klare alt helt perfekt, men jeg sier at vi vil gjøre vårt beste. Og er ikke det godt nok, så må vi be om hjelp fra folk som er profesjonelle, eller andre som har vært gjennom det samme og dette er vi forberedt på å gjøre.

3.) Den siste kommentaren var: Det er mange som virkelig ønsker barn og som har stått i kø og ventet på dette i mange år. Det er ikke slik at vi har for få foreldre og for mange barn som trenger familer, det er slik at mange familier venter på barn. Man adopterer ikke barn for å "redde" det. Denne kommentaren gjorde meg nesten sint. Egentlig så tror jeg den gjorde meg ordentlig sint. Jeg følte nesten hun mente vi tok plassen til noen andre i køen som virkelig ville ha et barn, mens vi bare gjorde det for å redde et barn. Tror de virkelig at vi vil adoptere for å "redde verden". Om man vil redde verden så er det mange andre måter å gjøre dette på mye mer effektivt (som fadderbarn...feks). Og vi vil for ALL DEL IKKE at barnet skal føre det står i gjeld til oss fordi vi rike og snille menneskene kom og reddet det fra et liv i slummen. Herlighet, tror hun virkelig ikke at dette er noe vi både har tenkt nøye gjennom noe som vi har vært gjennom både på adopsjonsforberedende kurs og sammen med sosialarbeideren vår. Og å si at det er nok foreldre til barna er bare teit. Ja det er mange som vil adoptere, og ja det tar mange år.... men om det var flere foreldre som ville ha barn enn det var barn som trengte foreldre så hadde det ikke vært barnehjem, så hadde det ikke vært barn som levde på gata eller i slummen. Selvfølgelig er det mange mange barn som trenger et hjem. Det er systemet, og papirarbeidet og alt rundt det som tar så vanvittig lang tid, derfor blir det lange køer. Man står i kø i fem, eller kanskje sju år, så er det barn som blir tre, fire fem... ja helt opp til skolealder og enda eldre som venter og venter på å bli adoptert.

Vi satt ikke igjen med en veldig god følelse etter intervjuet. Det føltes som angrep/forsvar. Vi ble tatt litt på senga der. Og nå føles det som vi kanskje kan få NEI fra Bufetat. Det er litt skremmende, og det er det jeg fryktet mest av alt. Få beskjed om at man ikke er egnet som foreldre. Ikke noen god følelse. Og så skulle alle reise på ferie og vi kan ikke forvente noe svar før august/september. Helt utrolig. Det har allerede gått et år, og vi er fortsatt ikke i kø. Og det er ikke sikkert vi kommer dit en gang.

Svar fra Bufetat... eller noe ihvertfall

Det er nå tre måneder siden vi sendte søknaden om adopsjon videre til Bufetat for endelig godkjenning, evt ikke godkjenning. Og vi har gått og ventet i spenning ganske lenge... Jeg trodde det kom til å ligge et brev i postkassen da jeg kom hjem fra USA... men det gjorde det ikke.

Jeg har sjekket postkassen med spenning nesten hver eneste dag og tenkt at nå må det komme snart...

Og idag lå det et brev fra Bufetat i postkassen. Det boblet litt i magen. Det var et lite brev, kjentes ut som det bare var et ark inni det. Jeg tenkte at hvis vi blir godkjent så burde det være en større konvolutt og begynte med en gang å kjenne frykten for at vi faktisk ikke ble godkjent som adoptivforeldre...

Jeg åpnet brevet i heisen på vei opp til leiligheten. 

Og i brevet står det:

"Vi har vurdert at det er behov for å sende sosialrapporten til vår rådgivende psykolog for uttalelse."

WHAT!

Hva betyr det da? Er de usikre på om vi passer som foreldre? Er de usikre på om vi er stabile i hode? Hvordan kan en psykolog vurdere oss bare ved å lese andres mening om oss..? Og hva betyr det for prosessen... blir det ekstra måneder med venting? Kan vi ende opp med å ikke bli godkjent...? 

Kjenner jeg ble litt stressa av dette. Men det er jo egentlig ikke noe å gjøre med et... vi får bare vente på hva psykologen sier. Men har litt blandede følelser for dette. 

Hvem er vi...?

Hvem er vi egentlig? Hvordan blir vi oppfattet av verden utenfor oss selv? Hva er det andre ser og tenker når de er sammen med oss...?

Slikt tenker man kanskje på. Man er gjerne veldig opptatt av hvordan man fremstår og hvordan folk rundt oss oppfatter oss. Men dette er vel egentllig spørsmål man sjelden får svar på... Men når man skal adoptere, da får man svar på dette.

Vi har nå vært på fire intervjuer der vi skal fortelle om oss selv, om oppvekst, forhold, tanker og følelser og alt mulig egentlig. Og noen skal sitte og notere og vurdere og bedømme alt man sier, og de skal skrive en lang rapport om dette. En rapport som vil følge oss gjennom hele adopsjonsprosessen. En rapport som sier om vi bør bli godkjent eller ikke som adoptivforeldre, en rapport som er en viktig del av grunnlaget for å evt godkjenne oss eller ikke, en rapport som skal oversettes og sendes til et land langt borte og som blir med i vurderingen på hvilket barn som blir gitt til oss. Dette er altså en meget viktig rapport og egentlig et meget privat og litt intimt skriv....

I dag fikk vi lese denne rapporten. Jeg har grudd meg litt til dette. Særlig var jeg redd for at adopsjonsdamen skulle si at vi ikke passer til å bli foreldre og at hun ikke ville anbefale oss. Heldigvis skjedde ikke det :) Oslo kommune har bestemt at de vil anbefale at vi blir godkjent som adoptivforeldre. Det er egentig ganske stort å tenke på :)

Det var rart å lese denne rapporten, rart å lese andres oppfatning av seg selv. Heldigvis vil jeg si at den var stort sett veldig positiv :). Men det er alikevel litt sært. Og hvordan forholder man seg til et menneske etter du vet alt om hva det mennesket tenker om deg... og etter at du vet at det menneske vet alt om det. Det er egentlig litt ubehagelig. Jeg er glad vi bor i en stor by der man ikke kjenner og møter den som behandlet saken hver dag. Forholdet er liksom litt skjevt og rart :)

Men nå er vi ihvertfall ferdige med denne delen, og vi sender nå hele søknaden med rapport og alt videre til BUFETAT som evt gir oss den endelig godkjennelsen for å adoptere. Vi venter svar fra dem om noen måneder. Det skal bli godt å få alt på plass her i Norge.

Siste intervju med kommuen...

vi er ikke formelt godkjent enda... men...

adopsjonsdamen i Oslo kommune sa at det ikke var noen grunn til at vi ikke skal bli godkjent :)
YEY!!

Dette er spennende. Vi har nå hatt fire intervjuer med Oslo kommune. Det fjerde og siste intervjuet var oppsummerende og med fokus på hva vi tenker om fremtiden og hva vi vil gjøre for at et eventuelt adopsjonsbarn skal få det best mulig.

Jeg var veldig spent på hva damen ville si, og tenkte vi kanskje kom til å lese det i rapporten. Men hun sa allerede nå at hun vil anbefale oss for godkjenning, og det er jo utrolig deilig å høre. Jeg gruer meg fortsatt litt til å lese selve rapporten, det er litt skummelt å lese hvordan andre oppfatter seg selv.
Men nå gå ihvertfall søknaden videre til BUFETAT, så få vi bare vente på den endelige godkjenningen før vi kan fokusere på å sende søknaden videre til det landet vi vil adoptere fra.

Adopsjonsforberedende kurs del to

Vi besto, yey!

Ikke at det egentlig går å stryke da ;)

Men vi er nå ferdige med andre kurshelg i adopsjonsforberedende kurs. Vi var igjen på hotell på Gardermoen sammen med 9 andre par. Det var koslelig å treffe de andre igjen. Og det var mye mindre slitsomt denne helgen når vi slapp hele den bli-kjent delen.

Denne helgen gikk vi litt mer inn på hentereise, den første tiden hjemme og rasisme. Kurset er bra og man lærer å tenke på en del ting som vi kanskje ikke har tenkt på tidligere. Kurset er veldig lagt opp til at vi skal tenke. Det er mye prat, mye spørsmålstilling og egentlig ganske lite svar. Ikke helt min type kurs må jeg inrømme, jeg kunne tenkt meg litt mer konkrete tips og svar. Gjerne litt tips til hva man bør bruke ventetiden til, hva man bør tenke på og huske å ha med i forbindelse med hentereise og slikt... Dette skal vi kunne finne lett ved bare å google det, og det er nok sant, men så er det også fint å få snakke med noen som faktisk har gjort dette.

En ting vi snakket en del om var rasisme, både rasisme som vi vil møte i samfunnet og holdninger som vi finner i oss selv. Litt om våre holdninger til invandrere gjør noe med forholdet man får til barnet sitt. Jeg har egentlig aldri helt tenkt på at adopterte kommer i samme bås som invandrere. Ja de ser jo annereldes ut i forhold til hva som er etnisk norsk. Men dette er jo barn som fult og helt er norske i det at de har vokst opp med norske foreldre og i en norsk kultur, men så er det igjen også barn som ikke ser helt norske ut og vil alltid skille seg ut og ikke kunne være usynlige i en folkemengde i Norge.

Jeg tenker egentlig at det er så mange mennesker i Norge nå som kommer fra forskjellige kulturer og med forskjellige utseender og jeg tenker kanskje at rasisme da kan bli et mindre problem i fremtiden. Jeg tenker også at barn kan være fryktelig ondskapsfulle og erte elller mobbe for hva som helst, om det er utsåtende tenner, stygge eller feil klær, annerledes hud eller rødt hår med krøller... Man slipper aldri unna dette, man må bare gi barnet den ballasten det trenger for å kunne tåle dette og være der når barnet trenger en skulder å gråte på.

Adopsjonsforberedende kurs

Lørdag morgen reiste to litt slitne, litt stressa og egentlig ganske spente personer til Thon hotell på Gardermoen. Vi skal på kurs. Vi skal lære mer om adopsjon og vi skal møte andre mennesker som også vurderer å adopter, andre mennesker som er på samme sted i livet som oss selv. 

Vi sjekker inn og får et fint rom med utsikt mot stjernen på Gardermoen. Vi tusler opp mot møterommet vårt. Utenfor er det litt frukt og kaffe, og en del par sitter eller står litt spredd rundt. Noen av parene snakker sammen, noen kikker litt rundt og lurer på hvor vi skal være. 

Vi kommer inn i rommet og alle stolene er satt i ring... Jeg blir med det første litt skeptisk, hva slags kurs er dette? Vi begynner med å "sjekke inn", vi sier hva vi hadde gjort dersom vi ikke var her i dag, og med det gikk vi et skritt frem og sjekket inn på kurset, her skal vi være de neste tre ukene. (Dvs denne helgen og en helg igjen om tre uker.. men vi skal prøve å forbli i denne boblen frem til neste kurshelg.) 

Det første vi skulle gjøre var å presentere oss selv, si litt om hvem vi er og hvorfor vi er på kurs denne helgen. Noen som allerede ble ganske personlig og noen tårer kom for noen allerede her. Adopsjon er kanskje ikke det letteste temaet å snakke om for alle, for noen er dette et veldig sårt tema som kommer etter en lang prosess med forsøk på å selv få barn, prøverør og kanskje mange andre ting. Noe som man kanskje ikke er helt komfortable med å dele med hele verden sånn med en gang. 

Dette var et litt annereledes kurs, som jeg sa satt vi jo blandt annet i ring. Vi delte mye, både tanker og historier. Vi snakket sammen i hele gruppen, i smågrupper og i par. Vi hørte på kurslederne, diskuterte og så film. Vi snakket mye om tanker rundt det å adoptere, tanker rundt barnet, hvem det er og dets historie. Vi snakket om barnets biologiske mor, hvem er hun? Hva er hennes historie, og hva skal hennes plass bli for oss når vi snakker om henne med barnet..? Noen ting som vi hadde vurdert og tenkt over tidligere og noen ting vi ikke hadde tenkt på i det hele tatt. Vi fikk begge en god del å tenke på og er begge ganske slitne nå som kurset er over. En inholdsrik helg med mange tanker og følelser. 

For oss er det kanskje litt anerledes en for noen andre. Vi var de yngste på kurset, noe vi egentlig forventa, vi var også (tror jeg) de som hadde vært gift lengst, noe som jeg ble litt overrasket over. Og vi hadde kanskje en litt anneleredes historie en mange av de andre. Mange hadde prøvd å få barn en god stund, på mange ulike måter, men så funket det ikke. For oss er det jo ikke slik, vi har egentlig aldri prøvd å få barn selv. Jeg følte jeg måtte være litt forsiktig med hva jeg skulle si, særlig når det er snakk om sorgen over å ikke kunne få egne barn. Her sitter det mange damer med et inderlig ønske om å få et barn eller kanskje mange barn, om å gå gravid og å amme, men så sier jeg at jeg ikke en gang har lyst å prøve på det.... det er kanskje ikke så lett å forstå dette for alle, men jeg forstår jo også at det er jeg som er annerledes. Det er jeg som ikke er "normal" som kvinne som ikke ønsker å føde. Men vi hadde uansett veldig gode samtaler og kunne kjenne oss igjen i hverandres historier og opplevelser. Mange hyggelige folk som jeg håper vi kan ha kontakten med videre i prosessen.   

Nå er vi hvertfall litt videre i prosessen. Første helg er unnagjort. Vi har mye å tenke på og å snakke om. Gleder oss allerede til neste kurshelg :) 

Denne helgen, endelig :)

5 juni i fjor sommer meldte vi oss på Adopsjonsforberedende kurs. Vi fikk ikke plass på høsten, men var heldige og fikk stå på venteliste for denne vårens kurs. Og nå skal vi endelig på kurs :)

Lørdag og søndag denne helgen skal vi kurses, den første av to helger. Spennende, nå er vi endelig i gang.

Lurer på hva vi kommer til å lære denne helgen :)

2. intervju: Forholdet vårt... og litt til :)

Før vi kan blir adoptivforeldre må vi gjennom en ganske lang prosess med flere intervjuer for å lage en sosialrapport. Det andre intervjuet skulle handle om oss og forholdet vårt, da passer det med et bilde fra bryllupsdagen :) Tenkt dette er nesten ti år siden nå...

Det var egentlig ikke så vanskelig å snakke om oss og forholdet vårt. Vi har et veldig godt forhold, vi er glade i hverandre og vi deler det aller meste... så det kom ingen overraskelser under intervjuet. Vi måtte fortelle om hva vi liker ved hverandre og hva vi ikke liker ved hverandre, hvordan vi ble sammen og hva det var som gjorde at vi falt for hverandre. Vi måtte også si om snakke om våre styrker og svakheter som par.
Heldigvis var det egentlig ikke noe som var vanskelig å svare på... helt til vi kom til hvorfor vi vil adoptere. Det er vanskelig å sette ord på hvorfor vi vil adoptere istede for å få egne barn, det er ikke så lett å få andre til å forstå noe jeg kanskje ikke helt forstår selv. Jeg har aldri hatt lyst på mange barn, det har aldri vært et behov eller ønske i meg for å gå gjennom en graviditet og bli mor, føre DNAet mitt videre... men hvorfor det ikke har vært der det vet jeg egentlig ikke... Vi har snakket mye om dette, og sammen kom vi frem til at den beste måten for oss å få barn er adopsjon. Hans Øyvind var klar lenge før meg, han meldte oss på adopsjonsforberedende kurs allerede for noen år siden, men da fikk jeg litt panikk og meldte oss av igjen :). Jeg trengte litt mer tid til å venne meg til tanken, men nå etter vi bestemte oss, så kjenner jeg at jeg gleder og og dette føles riktig. Men å si akkurat hvorfor dette føles riktig er vanskelig å forklare, det er liksom bare en følelse inni meg.
Får håpe adopsjonsdamen forstår dette og at hun ikke bruker det mot oss og sier at vi ikke er egnet til å få barn på grunn av dette... det kan ikke være en koselig beskjed å få.

Tanker om adopsjonsland

Vi er nå igang med sosialrapporten og før vi kan bli godkjent som adoptivforeldre så må vi bestemme oss for hvilket land vi vill adoptere fra, og dette er ikke bare en enkel prosess.
Vi ønsker å adoptere fra et land som vi har et forhold til og som det vil være naturlig å også reise tilbake til. Sør Amerika er derfor i utgangspunktet øverst på listen, men Kina har også vært med i vurderingen. Det er ikke bare lett å bestemme seg.

Vi tenkte først på Colombia. Jeg jobbet på barnehjem der en sommer og fikk da lyst til å ta med meg alle barna hjem. Men så fikk vi beskjed om at Colombia ikke var akutelt lenger da de stengte for utenladsadopsjon, ihvertfall dersom vi ikke vil ha barn med spesielle behov. Det er for oss ikke uaktuelt å ha en barn som ar et spesielt behov, men det er vanskeligere å bli godkjent for dette og ingen av oss har egentlig noen utdannelse eller erfaring som tilsier at vi passer til dette...
Det neste landet vi gikk for var Bolivia, men der er ikke avtalen om adopsjon mellom landene helt på plass enda. Vi har fått beskjed om at den er på vei, men det er ikke noe konkret enda, og vi vet ikke hvor lenge det blir å vente på at dette skal komme på plass, og om det ordner seg i det hele tatt...

Vi har fått beskjed om at dersom Bolivia ikke åpner så må vi bytte land, og det er jo en selvfølge. Så da er det ut å lete etter alternativt land. Vi leste i Vårt Land for en stund siden at Tawian åpnet for adopsjon dette året og at ventetiden er bare 6 måneder. Det er veldig mye kortere en andre land (Kina er feks 7 år, Fillipinene er 3 år...). For å adoptere fra Tawian så må man være kristen og i tillegg også ha en attest fra prest om at man er aktiv i kirken og fortelle om barnearbeidet i kirken, man må også ha en BMI på under 30 i tillegg til de vanlige kravene. Dette passer jo for oss. Det er litt spennende om vi velger å gå for Taiwan, da kan vi kanskje ha en baby allerede i løpet av 2014... Det er utrolig mye raskere en vi hadde planlagt, men også veldig spennende. Absolutt noe som må vurderes.

Det er masse å tenke på hele tiden :) Vi får se hvordan Bolivia ligger an etter jul og så se hva vi bestemmer oss for.

Spennende dag i dag

I dag våknet jeg med sommerfugler i magen... det var masse spennende som skulle skje i dag.

For det første er jeg på vei til å bytte jobb og signerte kontrakten i dag, noe som alltid er spennende, men kanskje enda mer spennende. I dag fikk vi besøk fra damen i Oslo Kommune. Hun skal intervjue oss og skrive en sosialtrapport om oss, som vil få stor betydning for adopsjonen.

Leiligheten var nyvasket, gulvet akkurat støvsugd, jeg hadde laget et fint fat med julekaker (7 slag), vi lagde litt te og kokte opp litt kaffe. Alt måtte være perfekt når damen skulle komme :)

Hva ville hun tenkte om oss, hva kom hun til å spørre oss om og hvordan skal vi svare på alle spørsmålene...?

Det eneste vi visste var at hun kom i dag, og at hun kom til å bli i to-tre timer. 

Men damen var jo veldig koselig. Og det var bare bittelitt skummelt. Vi skal igjenom minst tre intvervjuer, dette var det aller første. På første intervju vil damen høre om oss, hvem vi er, hvordan oppveksten vår var og hvordan vi er komt dit vi er i dag. Mange spørsmål, noen greie og noen vanskelige, mye vi kanskje aldri har tenkt gjennom tidligere. 

Neste intervju blir i starten av januar, da skal det handle mer om oss, vårt forhold og oss to sammen. Det er kanskje enda mer skummelt. 

Siste intervju er om fremtiden, om hva vi tenker om adopsjonen og hvorfor vi vil adoptere. Litt spent på dette intervjuet. 

Vel... det blir spennende å se hva det blir til slutt :)

Vi har også fått litt hjemmelekser, vi må lage et familietre/kart.

Vi har også bestilt legetime for legeerklæring og send søknad til politi om å få en politiattest. 

Mange skritt videre i prosessen i dag.

Familiepresentasjon

Som en del av adopsjonen skal vi lage en bildepresentasjon av oss selv, hjemmet og familien.

Denne har jeg begynt å jobbe så smått med nå :)

Er ikke dette et koselig bilde av familien Lied..?!?

Nå skjer det faktisk noe veldig spennende :)

For et par dager siden fikk vi en telefon fra en koselig dame i Oslo Kommune. Hun fortalte at nå hadde de tid til å begynne med vår adopsjonssøknad. Men landet vi planlegger å adoptere fra har enda ikke skrevet under avtalen. Alt skal være på plass, men selve underskriften og det offisielle mangler. Damen fra Oslo Kommune sa at vi ikke kunne starte før dette var på plass, så vi måtte enten bytte land eller så måtte vi vente litt til.

Dette måtte vi jo tenke veldig nøye på. Men kom egentlig fram til at landet vi ønsker å adoptere fra, som er i Sør Amerika, passer aller best for oss, særlig med tanke på at Hans Øyvind selv er født og delvis oppvokst i Ecuador. Så da instilte vi oss på å måtte vente litt til.

MEN så kom det en telefon igjen i dag. Og det var damen i Oslo Kommune igjen. Hun kunne fortelle oss at hun hadde snakket med Bufdir og de kunne fortelle at det var greit å begynne prosessen dersom vi er innforstått med at vi må bytte land dersom avtalen ikke kommer på plass. Det forstår vi jo selvfølgelig. 

Så da var vi plutselig i gang :) Nå skal kommunen lage en sosialrapport på oss, som skal sendes inn sammen med masse andre papirer til Bufdir som skal ta den endelige avgjørelsen om vi skal få lov til å adoptere. Første ting som skjer er at damen skal komme hjem og intervjue oss 18 desember.... iiiii!! Dette blir spennende og litt skummelt :)

5 juni 2013 bestemte vi oss for at vi har lyst til adoptere, 5 desember 2013 fikk vi telefonen om at vi er i gang med prosessen, akkurat 6 måneder med venting. Men nå er ihvertfall første venteperiode over. Men det kommer nok flere venteperioder etterhvert.