Det har allerede gått over et år siden vi startet adopsjonsprosessen. Og hva har egentlig skjedd?
Nesten ingenting.
Dette går utrolig sakte.
Vi er enda ikke godkjent, vi har enda ikke fått sende søknaden til det landet vi vil adoptere fra og vi står derfor enda ikke i kø for å få adoptere. Er ikke dette litt rart? Et år og enda har vi ikke kommet inn i selve køen. Det føles nesten som å ha "sløst bort" et helt år.
Vi var på intervju (eller skal jeg si forsvar) hos Bufetat denne uken. Det var ikke spesielt gøy. Vi fikk brev om at deres psykolog måtte gjøre en evaluering av oss før vi fikk endelig svar. Han kunne ikke gjøre en evaluering uten å møte oss. Dette er ikke noe man vanligvis gjør. Vanligvis går de ut fra det sosialarbeideren i kommunen sier og enten godkjenner eller ikke, men vi måtte ha en ekstra evaluering. Vi visste ikke helt hva vi skulle til og var kanskje ikke helt forberedt på det vi møtte heller. Tre mennesker skulle intervjue oss da vi kom. Saksarbeider, psykologen og en referent.
Det var en del spørsmål, eller egentlig bekymringer som ble lagt frem. Psykologen sa først hva han var bekymret for.
1.) Oss som foreldre sammen, at barnet kunne utytte at vi var foskjellige og sette oss opp mot hverandre. Jeg syntes dette var litt rart. Jo mer vi snakket om det der og jo mer vi prøvde å forsvare oss, så syntes jeg nesten dette virket dumt. Ja vi er foskjellige, ja vi har våre sterke og svake sider. Men vi står alltid sammen. Og hvilke par er ikke forskjellige. Mine foreldre er veldig forskjellige, HØs foreldre er veldig forskjellige, det betyr ikke at de har vært dårlige foreldre. De har tilsammen oppdratt 8 flotte barn som klarer seg veldig fint i livet. Forskjeller gjør en sterkere og gjør at man kan utfylle hverandre. Jeg ble litt forfjamset over denne bekymringen og visste ikke helt hva jeg skulle svare. Jeg håper vi fikk frem noe bra, men i ettertid så har jeg tenkt på mye jeg kanskje burde sagt.
2.) Den genuine lysten til å få barn. Denne forventet jeg mer. Vi kan jo i teorien få barn selv, og siden vi har valgt å ikke gjøre det, hvordan kan vi da overbesive om at vi virkelig har lyst på barn. Denne er vanskelig å besvare og denne har vi fått mange ganger. For meg personlig går det litt på det at jeg ikke har noe behov for å føde barnet, ikke noe behov for å skape et nytt menneske som er halvt meg og halvt HØ. Jeg synes det virker ubehagelig å være gravid og å amme. Det betyr ikke at jeg ikke vil at vi skal være en familie. Det betye mer at det finnes så mange barn i verden, hvorfor ikke heller ta seg av et barn som allerede er her, et barn som ikke har et hjem, en familie eller en fremtid. For å å kunne gi dette barnet et trygt og godt hjem, der det er elsket og vil få mange muligheter som det ikke ville hatt andre steder. Men, var spørsmålet, har vi lyst nok til å holde ut alle ekstra utfordringer som følger med et barn som har mer i bagasjen..? Svaret på det er jo selvsagt JA! Om vi velger dette, om vi velger å gå hele veien og faktisk får et barn, så er det jo ikke noe alternativ å gi opp. Selvsagt er det ikke det. Og når vi først går får noe så er det 100% og livet ut. Og blir vi på noe punkt i prosessen usikker på om dette er noe vi kan klare så stopper vi. Når barnet først er her så er det ingen returrett, og det skal det heller ikke være. Dette barnet trenger foreldre som det kan stole på og har allerede blitt forlatt ihvertfall en gang i livet og vil kreve en ekstra tryghet i at vi er der hele tiden. Dette er vi klar over, og dette kan vi klare sammen. Jeg sier ikke at det blir lett, jeg sier ikke at vi kan klare alt helt perfekt, men jeg sier at vi vil gjøre vårt beste. Og er ikke det godt nok, så må vi be om hjelp fra folk som er profesjonelle, eller andre som har vært gjennom det samme og dette er vi forberedt på å gjøre.
3.) Den siste kommentaren var:
Det er mange som virkelig ønsker barn og som har stått i kø og ventet på dette i mange år. Det er ikke slik at vi har for få foreldre og for mange barn som trenger familer, det er slik at mange familier venter på barn. Man adopterer ikke barn for å "redde" det. Denne kommentaren gjorde meg nesten sint. Egentlig så tror jeg den gjorde meg ordentlig sint. Jeg følte nesten hun mente vi tok plassen til noen andre i køen som virkelig ville ha et barn, mens vi bare gjorde det for å redde et barn. Tror de virkelig at vi vil adoptere for å "redde verden". Om man vil redde verden så er det mange andre måter å gjøre dette på mye mer effektivt (som fadderbarn...feks). Og vi vil for ALL DEL IKKE at barnet skal føre det står i gjeld til oss fordi vi rike og snille menneskene kom og reddet det fra et liv i slummen. Herlighet, tror hun virkelig ikke at dette er noe vi både har tenkt nøye gjennom noe som vi har vært gjennom både på adopsjonsforberedende kurs og sammen med sosialarbeideren vår. Og å si at det er nok foreldre til barna er bare teit. Ja det er mange som vil adoptere, og ja det tar mange år.... men om det var flere foreldre som ville ha barn enn det var barn som trengte foreldre så hadde det ikke vært barnehjem, så hadde det ikke vært barn som levde på gata eller i slummen. Selvfølgelig er det mange mange barn som trenger et hjem. Det er systemet, og papirarbeidet og alt rundt det som tar så vanvittig lang tid, derfor blir det lange køer. Man står i kø i fem, eller kanskje sju år, så er det barn som blir tre, fire fem... ja helt opp til skolealder og enda eldre som venter og venter på å bli adoptert.
Vi satt ikke igjen med en veldig god følelse etter intervjuet. Det føltes som angrep/forsvar. Vi ble tatt litt på senga der. Og nå føles det som vi kanskje kan få NEI fra Bufetat. Det er litt skremmende, og det er det jeg fryktet mest av alt. Få beskjed om at man ikke er egnet som foreldre. Ikke noen god følelse. Og så skulle alle reise på ferie og vi kan ikke forvente noe svar før august/september. Helt utrolig. Det har allerede gått et år, og vi er fortsatt ikke i kø. Og det er ikke sikkert vi kommer dit en gang.
