En måned etter...

I dag er det en måned siden 22/7, dagen som forandret Norge... Dagen da hele Norge var i sjokk, dagen da alle som bor i Oslo plutselig fikk mange bekymringsmeldinger fra venner og familie, den kanskje aller verste dagen i vår historie.

Hvordan var denne dagen for oss? Jeg var selv i Colombia da jeg begynte å få melding med spørsmål og jeg og Hans Øyvind hadde det bra. Jeg forstod ikke helt hvorfor de lurte på dette, særlig siden bare jeg var i Colombia. Så får jeg meldingen av Hans Øyvind: Jeg har det bra, men sjekk nyhetene. Da forstår jeg at noe alvorlig har skjedd, det første som slår meg er at nå har de bombet Oslo. Og i det jeg åpner internett på mobilen ser jeg overskriften: Bombe i Oslo, titals skadd og drept. Tårene presset på. Jeg, som nesten alle andre, trodde dette var Al-Qaida eller noe i den duren. Jeg så også en liten overskrift med skyting på Utøya, jeg forstod ikke hva det hadde med saken å gjøre... Trodde liksom ikke det var så viktig i forhold til bomben, men etterhvert forstår vi at dette faktisk var mye mye værre.
Vi gråt, vi ba og vi fulgte nøye med på nyhetene hele dagen. Selv om jeg var i Colombia, så var hjertet og hodet mitt i Norge hele dagen. Det gikk en del timer før jeg fikk pratet med Hans Øyvind, det var godt å høre stemmen hans og kunne høre litt om hvordan det faktisk var i Oslo denne dagen.
Dagene som fulgte var spesielle. Til og med i Colombianske aviser kom Norge på fremsiden. Det var også på nyhetene. Jeg er vant med at slike ting skjer langt borte fra Norge, nå var jeg langt borte fra Norge og så skjedde det der... Mange rare følelser, sjokk over at dette var en nordmann, men på en måte litt lettet også for da er jeg ikke så redd for at dette skal skje igjen. Han jobbet alene og vi tror vel egentlig ikke at dette vil skje igjen, men utrolig at noen klarer å bygge opp så mye hat og være så ekstremt kalde.

Jeg kom hjem til Norge noen dager senere, vi reiste ned til sentrum for å se på skadene og blomsterhavet. KFUM-bygget, hvor jeg jobbet (Vårt Land) manglet vinduer på hele den ene siden og mye på de andre sidene også. Jeg fant også ut at jeg faktisk kjente til en av de som ble drept på Utøya. Vi var i ungdommstinget sammen. Han var den første som pratet til meg og ønsket meg velkommen, en hyggelig og pratsom gutt som nå ikke finnes lenger. Mange som har mistet familie og venner, men som alikevel ikke ønsker at vi skal hate. Det er flott at dette bringer oss sammen, det er flott at hatet får oss til å vise kjærlighet. Men jeg synes også at man bør ta opp debatten om strafferammen i Norge. Dette er en debatt jeg har ventet lenge på. Det var min aller første tanke, 21 år er ikke nok. Jeg synes ikke 21 år er nok om man dreper et menneske, hvordan kan da man straffe denne personen rettferdig, når den rettferdige straffen kanskje ikke finnes en gang...? Forvaring er heller ikke det samme, for det er ingen dom og straff, det er å ta noen ut av samfunnet for deres eller samfunnets skyld -ikke straff for noe en har gjort. Det blir uansett spennende å følge med på rettsaken.