Det har allerede gått over et år...

Det har allerede gått over et år siden vi startet adopsjonsprosessen. Og hva har egentlig skjedd?
Nesten ingenting.
Dette går utrolig sakte.

Vi er enda ikke godkjent, vi har enda ikke fått sende søknaden til det landet vi vil adoptere fra og vi står derfor enda ikke i kø for å få adoptere. Er ikke dette litt rart? Et år og enda har vi ikke kommet inn i selve køen. Det føles nesten som å ha "sløst bort" et helt år.

Vi var på intervju (eller skal jeg si forsvar) hos Bufetat denne uken. Det var ikke spesielt gøy. Vi fikk brev om at deres psykolog måtte gjøre en evaluering av oss før vi fikk endelig svar. Han kunne ikke gjøre en evaluering uten å møte oss. Dette er ikke noe man vanligvis gjør. Vanligvis går de ut fra det sosialarbeideren i kommunen sier og enten godkjenner eller ikke, men vi måtte ha en ekstra evaluering. Vi visste ikke helt hva vi skulle til og var kanskje ikke helt forberedt på det vi møtte heller. Tre mennesker skulle intervjue oss da vi kom. Saksarbeider, psykologen og en referent.

Det var en del spørsmål, eller egentlig bekymringer som ble lagt frem. Psykologen sa først hva han var bekymret for.

1.) Oss som foreldre sammen, at barnet kunne utytte at vi var foskjellige og sette oss opp mot hverandre. Jeg syntes dette var litt rart. Jo mer vi snakket om det der og jo mer vi prøvde å forsvare oss, så syntes jeg nesten dette virket dumt. Ja vi er foskjellige, ja vi har våre sterke og svake sider. Men vi står alltid sammen. Og hvilke par er ikke forskjellige. Mine foreldre er veldig forskjellige, HØs foreldre er veldig forskjellige, det betyr ikke at de har vært dårlige foreldre. De har tilsammen oppdratt 8 flotte barn som klarer seg veldig fint i livet. Forskjeller gjør en sterkere og gjør at man kan utfylle hverandre. Jeg ble litt forfjamset over denne bekymringen og visste ikke helt hva jeg skulle svare. Jeg håper vi fikk frem noe bra, men i ettertid så har jeg tenkt på mye jeg kanskje burde sagt.

2.) Den genuine lysten til å få barn. Denne forventet jeg mer. Vi kan jo i teorien få barn selv, og siden vi har valgt å ikke gjøre det, hvordan kan vi da overbesive om at vi virkelig har lyst på barn. Denne er vanskelig å besvare og denne har vi fått mange ganger. For meg personlig går det litt på det at jeg ikke har noe behov for å føde barnet, ikke noe behov for å skape et nytt menneske som er halvt meg og halvt HØ. Jeg synes det virker ubehagelig å være gravid og å amme. Det betyr ikke at jeg ikke vil at vi skal være en familie. Det betye mer at det finnes så mange barn i verden, hvorfor ikke heller ta seg av et barn som allerede er her, et barn som ikke har et hjem, en familie eller en fremtid. For å å kunne gi dette barnet et trygt og godt hjem, der det er elsket og vil få mange muligheter som det ikke ville hatt andre steder. Men, var spørsmålet, har vi lyst nok til å holde ut alle ekstra utfordringer som følger med et barn som har mer i bagasjen..? Svaret på det er jo selvsagt JA! Om vi velger dette, om vi velger å gå hele veien og faktisk får et barn, så er det jo ikke noe alternativ å gi opp. Selvsagt er det ikke det. Og når vi først går får noe så er det 100% og livet ut. Og blir vi på noe punkt i prosessen usikker på om dette er noe vi kan klare så stopper vi. Når barnet først er her så er det ingen returrett, og det skal det heller ikke være. Dette barnet trenger foreldre som det kan stole på og har allerede blitt forlatt ihvertfall en gang i livet og vil kreve en ekstra tryghet i at vi er der hele tiden. Dette er vi klar over, og dette kan vi klare sammen. Jeg sier ikke at det blir lett, jeg sier ikke at vi kan klare alt helt perfekt, men jeg sier at vi vil gjøre vårt beste. Og er ikke det godt nok, så må vi be om hjelp fra folk som er profesjonelle, eller andre som har vært gjennom det samme og dette er vi forberedt på å gjøre.

3.) Den siste kommentaren var: Det er mange som virkelig ønsker barn og som har stått i kø og ventet på dette i mange år. Det er ikke slik at vi har for få foreldre og for mange barn som trenger familer, det er slik at mange familier venter på barn. Man adopterer ikke barn for å "redde" det. Denne kommentaren gjorde meg nesten sint. Egentlig så tror jeg den gjorde meg ordentlig sint. Jeg følte nesten hun mente vi tok plassen til noen andre i køen som virkelig ville ha et barn, mens vi bare gjorde det for å redde et barn. Tror de virkelig at vi vil adoptere for å "redde verden". Om man vil redde verden så er det mange andre måter å gjøre dette på mye mer effektivt (som fadderbarn...feks). Og vi vil for ALL DEL IKKE at barnet skal føre det står i gjeld til oss fordi vi rike og snille menneskene kom og reddet det fra et liv i slummen. Herlighet, tror hun virkelig ikke at dette er noe vi både har tenkt nøye gjennom noe som vi har vært gjennom både på adopsjonsforberedende kurs og sammen med sosialarbeideren vår. Og å si at det er nok foreldre til barna er bare teit. Ja det er mange som vil adoptere, og ja det tar mange år.... men om det var flere foreldre som ville ha barn enn det var barn som trengte foreldre så hadde det ikke vært barnehjem, så hadde det ikke vært barn som levde på gata eller i slummen. Selvfølgelig er det mange mange barn som trenger et hjem. Det er systemet, og papirarbeidet og alt rundt det som tar så vanvittig lang tid, derfor blir det lange køer. Man står i kø i fem, eller kanskje sju år, så er det barn som blir tre, fire fem... ja helt opp til skolealder og enda eldre som venter og venter på å bli adoptert.

Vi satt ikke igjen med en veldig god følelse etter intervjuet. Det føltes som angrep/forsvar. Vi ble tatt litt på senga der. Og nå føles det som vi kanskje kan få NEI fra Bufetat. Det er litt skremmende, og det er det jeg fryktet mest av alt. Få beskjed om at man ikke er egnet som foreldre. Ikke noen god følelse. Og så skulle alle reise på ferie og vi kan ikke forvente noe svar før august/september. Helt utrolig. Det har allerede gått et år, og vi er fortsatt ikke i kø. Og det er ikke sikkert vi kommer dit en gang.

Steinalderbrød

- sundt, superenkelt og godt -

Jeg har laget brød for første gang i mitt liv og jeg prøvde meg på steinalderbrød. Veldig enkelt å lage og overraskende godt å spise. Det er bare å blande alle ingrediensene:

Og steke i 60 min:

Så er det bare å nyte :)

Oppskrift:

• 6 egg
• 1 dl olje (jeg brukte raps)
• 2 ts salt
• 120g valnøtter
• 120g mandler
• 120g solsikkekjerner
• 120g gresskarkjerner
• 120g linfrø
• 120g sesamfrø

Bland alt i en bolle. Nøttene skal være hele, ingenting trenger å kuttes. Ha det i en smurt brødform og stek den på 175 grader i 60 min. 

Hjemme igjen

Se hvem som er komt hjem igjen:

Hvem hadde trodd det..?

I mai, like etter vi hadde flyttet inn i den nye leiligheten så ville Truls ut og lufte seg. Jeg hadde ikke så lyst til å slippe ham ut siden vi var på et nytt sted, men så liker jeg ikke å holde katter inne heller, så der for fikk han ta seg en tur.

Og det var det siste vi så av ham på en lang stund. 

Vi fikk noen rapporter om at han var sett i bakgården i den gamle leiligheten, men ingenting konkret. Og selv om vi så etter ham flere ganger så kom han ikke hjem igjen.

Men så fikk jeg en melding i helgen. En dame på Sagene (litt ovenfor dem gamle leiligheten) mente hun hadde sett en pus som lignet på vår. Den hadde lekt med hennes Frøken Pus. 

Vi tok en tur til området igjen, men dessverre tomhente tilbake denne gangen også...

Men SÅ i går, mens vi satt og spiste frokost, så ringte damen. En pus hadde vandret inn i leiligheten hennes.... Så vi hopte i bilen og kjørte bort til henne. Og der satt han, oppe på en komode og mjauet :) Åååå jeg har savnet han såååååå mye, utrolig deilig å ha den gode kosepusen hjemme igjen. 

Og imopoerende at han har klart seg så fint i to måneder!

Tuuusen takk til damen som reddet ham!

Gjesterom/hjemmekontor

Vi nyter varme og late julidager i hovedstaden. 

Sommerferien vår er over, men heldigvis er det ikke for travelt på jobb... Da får vi tid til å også jobbe litt med å komme oss helt på plass i leiligheten. Og nå er et rom endelig helt 100% ferdig:

Gjesterom/hjemmekontor for Silje:

Jeg er så fornøyd. Utrekksbar seng, slik at to kan overnatte og en liten pult som jeg kan sitte og jobbe ved.

Og en veldig kul lampe:

Litt veggpynt :)

Og så så kul pulten er, men kan lagre ting i rom under lokket:

 - så gjester, nå er det bare å komme :)

Seng: Skeidar
Puter: Home and cottage + Kremmerhuset
Sengeteppe: Heklet av tante Borghild :)
Maleri: Malt av Ingrid Espevik
Bilder på veggen: Tatt på Island
Pult: Bolia
Magnettavle: Skattekammeret
Kalender: Nemi
Stol: Skeidar (hører egentlig til spisebordet, men er her til jeg finner kontorstol)
Kul lampe: @home
Lampe i taket: Christiania belysning
Teppe: Åhlens

Xixi

Vi har vært på kennelen og valgt valp :)

Møt Xixi, verdens søteste lille valp, min nye baby:

Hun er så søt og myk, jeg har lyst å kose med henne hele dagen :)

Så søte bamser som leker med hverandre. Gleder meg sånn til vi skal hente henne om tre uker.

-love-

Min nye hobby

 Min nye hobby er innredning av mitt nye hjem :)
Jeg er egentlig ikke sikker på om det er en hobby eller egentlig en jobb, men det er gøy. Særlig nå, nå er vi i gang med de koselige tingene, som bilder, lamper og annen pynt.

Jeg har lurt litt på hva jeg skal gjøre med familiebilder, som bryllupsbilder og annet. Vi har så mange forskjellig bilder og de er i forskjellige rammer, og jeg liker når det er orden på ting og ting matcher. Så da satte jeg i gang med et bildeprosjekt. Samle småbilder i matchende rammer i en større ramme.

Og det begynner faktisk å se ganske bra ut. 

Jeg mangler en ramme, jeg tenker at den bør være oval... så nå må jeg ut på jakt etter den siste rammen :)

Gøy med prosjekter!

Siste året før 30...

27 juni fylte jeg (Silje) 29 år. Siste året før jeg fyller 30 og blir gammel (eller ihvertfall ordentlig voksen..). Jeg hadde en flott dag fylt med ballonger:

Sjokoladekake og cupcakes:

Og vi fikk Fatboys i posten. Perfekt med levering på bursdagen, vi kunne ligge ut på balkongen og kose oss :)

Fatboyene ble også brukt i selskapet: Innflytningsfest og bursdagsparty på en gang. God stemning, champis, tequila bowl, sjokoladekake, cola, chips, dansing til 90-tallsmusikk... den perfekte kveld :)

Hylle fra drivved.no

I dag kom endelig hyllen fra Drivved som jeg har venta på :) Den ble kjempefin og passet helt perfekt der vi hadde tenkt å ha den. 

Det er gøy når man kan bestille etter egne mål slik at ting passer akkurat som man vil ha det.

Har så vidt begynt å pynte litt i den også :)

Se så fin hyllen er:

(og morsomme bokstaver, minner meg om Friends når Chandler har kjøpt julegaver... thank you for my AZ :) )

Søte valper

Vi har bestemt oss for å få en liten valp til. De er så søte, og så er det så koselig. Vi har større leilighet og Atlas begynner å bli gammel, så det var på tide :)

Vi var litt usikre på hvilken rase vi ville ha. Jeg ville egentlig ha en liten veskehund, type pomeranian... Men Hans Øyvind synes det er tullehund, han ville ha litt større. Så da ble det en bamsehund :) En chowchow. Spennende å prøve en ny rase :) Valpene er nå ca tre uker gamle, og er de ikke nusselige. Gleder meg til den er gammel nok til at vi kan hente den. Bare fem uker igjen nå :)

Vi fikk beskjed om at den måtte hete no på X. Og det passet egentlig perfekt :) for vi hadde tenkt å kalle henne Xixi. (Kinesisk for lykke/glede). 

Fotball VM

Jeg følger ikke mye med på fotball, men når det er VM så må man jo se litt :) Særlig når man har ny, veldig stor, TV :).

Om når Norge ikke er med så er det jo en selvfølge at hele familien heier på Ecuador! 

Så: HEIA ECUADOR!!

Svar fra Bufetat... eller noe ihvertfall

Det er nå tre måneder siden vi sendte søknaden om adopsjon videre til Bufetat for endelig godkjenning, evt ikke godkjenning. Og vi har gått og ventet i spenning ganske lenge... Jeg trodde det kom til å ligge et brev i postkassen da jeg kom hjem fra USA... men det gjorde det ikke.

Jeg har sjekket postkassen med spenning nesten hver eneste dag og tenkt at nå må det komme snart...

Og idag lå det et brev fra Bufetat i postkassen. Det boblet litt i magen. Det var et lite brev, kjentes ut som det bare var et ark inni det. Jeg tenkte at hvis vi blir godkjent så burde det være en større konvolutt og begynte med en gang å kjenne frykten for at vi faktisk ikke ble godkjent som adoptivforeldre...

Jeg åpnet brevet i heisen på vei opp til leiligheten. 

Og i brevet står det:

"Vi har vurdert at det er behov for å sende sosialrapporten til vår rådgivende psykolog for uttalelse."

WHAT!

Hva betyr det da? Er de usikre på om vi passer som foreldre? Er de usikre på om vi er stabile i hode? Hvordan kan en psykolog vurdere oss bare ved å lese andres mening om oss..? Og hva betyr det for prosessen... blir det ekstra måneder med venting? Kan vi ende opp med å ikke bli godkjent...? 

Kjenner jeg ble litt stressa av dette. Men det er jo egentlig ikke noe å gjøre med et... vi får bare vente på hva psykologen sier. Men har litt blandede følelser for dette. 

Ny leilighet: Gangen

Nå begynner gangen å ta form også. I dag kom den kule hyllen som jeg hadde bestilit på nett (novasolo.no), og den passet perfekt inn i gangen:

Var ikke denne stilig :)

Jeg har allerede satt på plass litt pynt, to utrolig søte sauer som vi fikk til bryllupet.

Gleder meg til å fylle den med ting, noen korger og kanskje litt mer pynt :)
Jeg blir bare mer og mer glad i den nye leiligheten.

Ny leilighet fortjener ny TV :)

TVen vår døde rett før vi reiste på ferie. (Noe som skapte en liten krise for Silje). Og etter tre uker på reperasjon så fant de dessverre ut at det ikke var noe håp for den.

Så da må vi jo ha en ny TV. Og ny og større leilighet trenger jo ny og større TV. Så vi slo på stortromma og kjøpte oss en 65tommers TV.

Den fikk akkurat plass i bilen:

Vel, akkurat og akkurat, vi klarte ihvertfall å kjøre hjem, selv om vi måtte sitte litt bøyd i bilen :) Pakken var faktisk like lang som meg.

Rett hjem og pakke opp:

 WOW! KjempeTV!

Nå er det bare å vente på den fine TVbenken som vi har bestilt hos Drivved.

Tilbake i Norge

Vi er tilbake i Norge og er nå klare for å ta imot overnattingsgjester i den nye leiligheten. Sengen er endelig på plass og skrudd sammen :)

Se så koselig det ble:

Seng fra Skeidar, utrekksbar slik at den blir dobbelseng.
Hekla teppe fra min gamle tante Borghild, koselig å kunne bruke det :)

HØ fylte 30!!!!!!!

Mens vi var i USA fylte Hans Øyvind 30 år, noe som måtte feires stort med hele familien. Og litt gokart :)

Noen (den utrolig snille og omtenktsomme konen) hadde bestilt bursdagskake:
WOW!!

Falt i smak :)

Hele familien var med og feiret den gamle mannen min :)