Selv om det foreløpig ikke skjer så veldig mye med adopsjonen for vår del, så betyr ikke det at jeg ikke tenker på det. Tanken på adopsjon er der litt hver dag.
Jeg tenker litt på hvordan livet vil bli med barn. Er jeg klar for det? Eller kommer jeg i hvert fall til å bli klar til barnet eventuelt kommer?
Hva slags mor vil jeg bli? Hvordan blir det å reise til landet som vi skal adoptere fra for å hente barnet?
Det er kanskje det siste jeg tenker mest på. Hvordan blir det å reise til Bolivia, eller Colombia eller hvor vi ender opp med å reise for å hente et barn? Bare sånn praktisk, hvordan skal vi fikse det? Jeg har lest at man kan forvente å måtte være 45 dager i landet før man kan ta med seg barnet hjem... 45 dager er lenge. Hvordan gjør folk dette? Man får gjerne beskjed om at man kan reise bare et par uker før, og så må man bestille billetter, ta fri fra jobb og kanskje fikse dyrepass for 45 dager. Det kan ikke være bare lett.
Så tenker jeg på flyturen hjem igjen. Jeg er i utgangspunktet ikke veldig begeistret for barn på fly. Så skal jeg ut og fly selv, og ganske langt, med et barn jeg akkurat har fått. Med et barn vi egentlig ikke kjenner enda. Tenk om barnet begynner å gråte og man ikke klarer å trøste det... Det kan bli skummelt.
Men så tenker jeg på hvor spennende denne turen komme til å bli. Man reiser fra Norge som to personer, med et liv som vi er vant til og så skal alt bli nytt og annerledes. Man skal få et barn. WOW! Man skal reise hjem med et nytt menneske som man faktisk har ansvar for, hele livet. Det er utrolig spennende! To er blitt til tre og hele livet kommer til å være snudd på hodet når man kommer hjem igjen. Jeg kjenner at jeg gleder meg.
