Baby eller ikke baby...

eller kanskje godkjent eller ikke godkjent...?

Vi hadde møte med Oslo Kommune igjen denne uken. For å få en utvidet sosialrapport. Vi føler dette møtet gikk fint og veldig mye bedre enn forrige møte. Men vi vet jo ikke, de sa ingenting om hva de kommer til å gjøre. 

Nå skal de skrive ferdig rapporten og så skal de evt anbefale oss, eller ikke anbefale oss for adopsjon. Og så skal Bufetat ta den endelige avgjørelsen. Jeg er kjempespent, og vet virkelig ikke hva de kommer til å si. Det er spennende og skummelt at svaret på dette mest sannsynlig skal bestemme om vi får bli en liten familie eller ikke. Jeg synes dette er utfordrende med adopsjonsprosessen, man må liksom selge seg og heimen sin, og tanken om hvordan man blir som foreldre, til noen som skal bestemme om man er gode nok til å bli foreldre. Det er egentlig ganske krevende, og jeg var nesten helt utslått ettermiddagen etter dette møtet. 

Jeg føler vi fikk frem hvem vi er og hvorfor vi vil dette. Jeg føler at de hørte på oss og spurte spørsmål om de var usikre på hva vi mente med ting. Men så var de også litt usikre på om vi virkelig ville dette. Jeg føler på en måte at de ser etter det inderlige ønske som de som er ufrivillig barnløse har, noen som har prøvd å få barn i mange mange år og har gjort alt de kan. Vi er jo ikke helt der og kan ikke si dette. Men vi kan jo bli like gode foreldre selv om dette er noe vi velger, noe som har vokst fram og som vi har brukt mye tid på å komme fram til at er det riktige for oss. Det må da også være lov å si at vi vil bli en familie, men vi vil ikke gjøre det på den "vanlige" måten. Vi vil heller adoptere, og så enkelt er det egentig. Det er ingen dypere tanker eller grunner enn dette, ingenting vi skjuler eller holder tilbake, det er bare så enkelt at dette er det som føles mest riktig for oss.