Før vi kan blir adoptivforeldre må vi gjennom en ganske lang prosess med flere intervjuer for å lage en sosialrapport. Det andre intervjuet skulle handle om oss og forholdet vårt, da passer det med et bilde fra bryllupsdagen :) Tenkt dette er nesten ti år siden nå...
Det var egentlig ikke så vanskelig å snakke om oss og forholdet vårt. Vi har et veldig godt forhold, vi er glade i hverandre og vi deler det aller meste... så det kom ingen overraskelser under intervjuet. Vi måtte fortelle om hva vi liker ved hverandre og hva vi ikke liker ved hverandre, hvordan vi ble sammen og hva det var som gjorde at vi falt for hverandre. Vi måtte også si om snakke om våre styrker og svakheter som par.
Heldigvis var det egentlig ikke noe som var vanskelig å svare på... helt til vi kom til hvorfor vi vil adoptere. Det er vanskelig å sette ord på hvorfor vi vil adoptere istede for å få egne barn, det er ikke så lett å få andre til å forstå noe jeg kanskje ikke helt forstår selv. Jeg har aldri hatt lyst på mange barn, det har aldri vært et behov eller ønske i meg for å gå gjennom en graviditet og bli mor, føre DNAet mitt videre... men hvorfor det ikke har vært der det vet jeg egentlig ikke... Vi har snakket mye om dette, og sammen kom vi frem til at den beste måten for oss å få barn er adopsjon. Hans Øyvind var klar lenge før meg, han meldte oss på adopsjonsforberedende kurs allerede for noen år siden, men da fikk jeg litt panikk og meldte oss av igjen :). Jeg trengte litt mer tid til å venne meg til tanken, men nå etter vi bestemte oss, så kjenner jeg at jeg gleder og og dette føles riktig. Men å si akkurat hvorfor dette føles riktig er vanskelig å forklare, det er liksom bare en følelse inni meg.
Får håpe adopsjonsdamen forstår dette og at hun ikke bruker det mot oss og sier at vi ikke er egnet til å få barn på grunn av dette... det kan ikke være en koselig beskjed å få.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar