Hvorfor adoptere?

Jeg er nesten litt overrasket over all den reaksjonen vi har fått på at vi skal adoptere. Selvfølgelig er det en stor ting, men det er jo ikke så mye som har skjedd enda... det er flere år til vi evt får et barn om alt skulle gå  som planlagt. Men det er jo veldig spennende, særlig for oss :)

Tilbakemeldingene vi har fått er stort sett positive, egentlig bare positive, men noen lurer jo på hvorfor vi vil dette heller enn å få egne barn. Og det kan jeg forstå at folk lurer på. Svaret er at det vel egentlig ikke er bare en enkelt grunn til at vi heller velger dette, men en sammensetning av flere grunner. 

Jeg (Silje) har aldri egentlig sett for meg at jeg skulle ha barn, og har aldri hatt noe stort ønske om å gå gravid eller noe behov for å føre mitt eget DNA videre. Jeg har vel egentlig alltid sagt "kanskje en", men ihvertfall ikke barn i flertall... Hans Øyvind har alltid villet ha barn uten at han har tenkt så mye på det, mer at det er en naturlig del av livet. Nå som vi har vært gift en stund og vennene våre har fått barn så har det vært naturlig å ta dette opp, vi vil jo ikke bli alt for gamle før vi får barn heller. Greit å være sånn passe ung og ha energi til å ta seg av dem :) Men også greit å vente til begge er i stabile og godt betalte jobber, slik at vi også har gode forutsetninger sånn økonomisk. Så da er vi plutselig der. Men jeg følte fortsatt ikke noe behov for å bære frem et barn selv, og da var det adopsjon som var mest aktuelt. Vi har snakket om dette og tenkt grundig gjennom det, egentlig over flere år. Jeg har vært litt skeptisk, litt fordi det er dyrt og litt fordi det er veldig veldig skummelt å få ansvar for et annet menneske sitt liv. Det er utrolig mye ansvar. Hans Øyvind var mer eller mindre klar allerede i fjor sommer og meldte oss på adopsjonforberedende kurs allerede da, men jeg fikk panikk og meldte oss av igjen. Jeg trengte å la tanken modne et år til :) Men i sommer da de la ut de nye kursene (som vi btw ikke fikk plass på...) så var jeg også klar. 

Det som fikk meg til å tippe over var noe Hans Øyvind sa. Jeg sa til ham at dette var en stor avgjørelse (og tenkte da for oss to), og så svarte HØ at ja dette ville bli veldig stort for et barn et sted i verden. Der jeg sitter og tenker på meg selv, så tenker han heller på det barnet vi en gang skal få. Det var da jeg så at dette ikke bare har konsekvenser for oss, det er også for et barn som blir født (eller kanskje til og med allerede er født) et sted i verden og ikke har alle de mulighetene som vi kan gi det her. Når jeg har begynt å tenke slik, og etter at vi bestemte oss, så har jeg begynt å glede meg kjempemasse!! Jeg gleder meg til den dagen vi får beskjed om at et barn venter på oss og vi skal reise og hente det, jeg gleder meg til første gang jeg holder barnet i armene mine, jeg gleder meg til barnedåp, jeg gleder meg til å ta barnet med i tusenfryd, jeg gleder meg til å feire jul... jeg kan fortsette lenge. Det er egentlig litt spesielt. Fra å være ganske skeptisk, og egentlig ikke ha så veldig lyst på barn, har jeg plutselig snudd tvert om og gleder meg sånn at det nesten bobler i magen :)